Norsk oljeproduksjon svekker Russland

Et norsk oljekutt vil fylle Russlands krigskasse.

Det klimatiltaket som diskuteres mest i Norge er nok forslaget om å begrense utvinningen på norsk sokkel ytterligere. Å begrense oljeutvinningen, for eksempel ved letestans, produksjonsavgift eller enda høyere CO2-avgifter, er på sett og vis nærliggende, siden utslippene forbundet med bruk av norsk olje og gass er ti ganger så store som våre nasjonale utslipp. Slike tiltak har imidlertid store haker. En av disse er at det vil skade Ukrainas kamp mot Russlands krigsmaskin.

Når Norge begrenser oljeutvinningen, tjener den norske stat mindre penger. Dermed har vi mindre å bevilge til mange formål, også hjelp til Ukraina. De fleste som vil redusere norsk utvinning er snare til å si: Utvinningen skal ikke stanse i morgen. Og det er riktig. Men det er alltid en overimorgen også. I 2014 stemte partiene SV og MDG mot å åpne oljefeltet Sverdrup. Dette feltet produserer nå 750.000 fat olje i døgnet. Med dagens oljepriser er inntektene til staten fra dette feltet anslagsvis 150 milliarder kroner i året. Det er dobbelt så mye som Norge har lovt at Ukraina skal få i løpet av fem år. Sammenhengen mellom økonomisk løfteevne og giverglede er langt fra entydig og mange av oss skulle gjerne sett at Norge ga mer til Ukraina. Men det er utvilsomt lettere å gi mye jo rikere et land er.

Dernest vil et norsk oljekutt føre til høyere oljepriser. Russland produserer 10 prosent av verdens olje. Russisk nettoeksport er over 7 millioner fat per dag. Hvis oljeprisen stiger med 10 dollar, øker Russlands eksportinntekter med 700 millioner kroner hver dag. Den russiske stat får en mindre andel av russiske inntekter enn den norske stat får av norske inntekter, men tallene gir en idé om størrelsen.

Et norsk produksjonskutt og høyere oljepriser fører i sin tur til at flere investeringer i andre oljeland blir lønnsomme. Russland har en rekke felter med marginal lønnsomhet. Med færre selgere på torget, bedres lønnsomheten. Et norsk kutt gjør at Russland både tjener mer per fat og utvinner flere fat.

Alle disse tre virkningene er økonomiske. Vestlige land forsøker å ramme russisk økonomi ved hjelp av sanksjoner, blant annet ved å kjøpe minst mulig russisk olje og gass. Dette rammet Russland i starten, men Russlands olje og gass har funnet nye markeder, særlig Kina og India.

De økonomiske faktorene er viktige nok. Men dette har også en fysisk side. Det er fort gjort å overse at olje og gass stort sett brukes til nyttige ting. Men i krig er ikke olje nyttig. I krig er olje eksistensielt. Jagerfly og feltvogner, ubåter og selvdrevne kanoner, stridsvogner og fregatter: Alt er fullstendig avhengig av olje. Det samme er logistikken. Norge er Vest-Europas klart største produsent av olje og gass. Hvis vi stenger sokkelen av klimahensyn, må våre allierte importere enda mer av en vare både de og vi er kritisk avhengige av å ha for å kunne forsvare oss selv.

Norsk og europeisk klimapolitikk er særlig rettet mot å redusere etterspørselen av fossil energi. Vi kan være uenige om mange detaljer ved denne politikken, men den er i alle fall rettet mot problemet: Etterspørselen etter fossil energi. Å strupe produksjonen av olje og gass vil være et veldig dyrt tiltak. Vi vet ikke engang effekten på utslippene når alt kommer til alt. Men at det vil innebære enormt store risikoer, også for Norges helt grunnleggende sikkerhet, er det ingen usikkerhet om. Det er helt sikkert.

Foto: Wikimedia.

(Publisert i Stavanger Aftenblad 24. februar 2024.)