Virkelighetsfjernt og farlig fra Klimautvalget

Klimautvalget tar ikke inn over seg den nære sammenhengen mellom grunnleggende velferd og tilgang på mye og billig energi.

Klimautvalget la nylig frem sin utredning etter to års arbeid. Hovedoppgaven var å vise hvilke veivalg Norge står overfor for å nå målet i klimaloven om å kutte norske utslipp med minst 90 prosent innen 2050.

Men utvalget skulle også se på kostnadene: «Utvalet skal vurdere måloppnåing og nytte i høve til den samfunnsøkonomiske kostnaden.»

De fleste land i verden har i mange år vært enige om at utslippene av klimagasser bør begrenses. Likevel stiger de. Grunnen er i all hovedsak kostnader. Maskiner som traktorer og gravemaskiner, personbiler og lastebiler, fiskebåter og smelteovner gjør hver arbeider mye mer effektiv. Men maskinene krever mye energi, og 80 prosent av menneskenes energibruk er fossil. Å kutte kraftig i utslippene betyr å bruke mye mindre fossil energi. Ikke-fossile alternative er som regel dyrere eller ikke-eksisterende.

For eksempel bruker Norge nesten 1 prosent av vårt BNP – drøyt 30 milliarder kroner i året – på å støtte kjøp av elbiler. Dette kutter under 3 prosent av totale norske utslipp. Men vi har knapt noen anelse om hvor mye det vil koste å kutte ut 90 prosent av alle norske utslipp, og på ganske kort tid.

Prisen kan være veldig høy. Ingen rike land bruker lite energi, og ingen fattige land bruker mye. Likevel slår utvalget kort og godt fast at «det er det langt færre ulemper ved å planlegge for et lavenergisamfunn, enn et høyenergisamfunn». Men dette er en normativ, ikke en faglig vurdering. For utvalget drøfter ikke hvordan et velstående samfunn som bruker lite fossil energi kan se ut. Det kunne analysert muligheten for å produsere kunstgjødsel i enorme mengder uten å bruke naturgass, om det er sannsynlig å vedlikeholde infrastruktur og anlegg som havner, veier, jernbaner og bygg med elektriske maskiner og om vi kan forsvare oss militært uten fossil energi. Det har utvalget imidlertid ikke gjort.

Utvalgets konkrete forslag til klimatiltak er særlig rettet mot oljesektoren. Det vil for det første ha en permanent stans i letingen i områder utenfor eksisterende infrastruktur. For det andre skal det helst ikke brukes kraft fra land for elektrifisering av sokkelen. Endelig foreslår det at det utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk oljeutvinning.

Kort sagt foreslår utvalget at oljesektoren skal legges ned betydelig raskere enn det som er økonomisk hensiktsmessig. På dette området har utvalget faktisk noen vurderinger av kostnadene for Norge. Disse vurderingene er imidlertid i stor grad basert på tall fra to-tre år tilbake. Og det har skjedd en del i energimarkedene på den tiden.

Et eksempel er en påstand om at norske statsfinanser er «robuste» for fall i petroleumsinntektene. Dokumentasjonen er beregninger som viser at alle fremtidige olje- og gassinntekter til den norske stat fra 2021 og i alle år fremover var 3300 milliarder kroner. Men disse beregningene ble publisert vinteren 2021. Som mange har fått med seg, har Norge tjent absurd godt på å selge olje og særlig gass til Europa de siste par årene, og Finansdepartementet anslår nå at totale inntekter i årene 2021-24 vil være godt over 3000 milliarder kroner. Og det er neppe slutt med det. Så inntektene blir helt sikkert mye høyere enn utvalget anslår.

Et annet eksempel er en figur som viser drivkreftene bak den norske velstandsveksten fra 1970. Men utvalget viser ikke tall etter 2018. Statistisk sentralbyrå publiserte tallene for 2022 i februar i år, og disse viste at bidraget fra oljevirksomheten var rekordhøyt i 2021 og 2022. Men det får ikke leseren av utredningen vite.

Den kraftige veksten i norske olje- og gassinntekter skyldes selvsagt energikrisen i Europa, forårsaket av Russlands angrep på Ukraina. Energikrisen har gitt ekstremt høye priser på gass. Det er selvsagt fint for norske statsfinanser. Men gleden for dem som faktisk får tak i den energien de trenger er nok enda større. Slik sett er det enda viktigere for Europa enn for Norge at vi ikke stenger sokkelen, så lenge oljeselskapene får solgt olje og gassen til våre europeiske naboer og allierte.

Utvalget legger til grunn at Europa skal kutte sin bruk av olje og gass raskt, og i liten grad behøve gass etter 2040. Men heller ikke her har utvalget analysert om målsetningene er realistiske. Nå har utvalget vært litt uheldig med timingen. Samme uke som utredningen ble lagt frem annonserte Qatar avtaler om levering av gass til tre europeiske land. Alle avtalene løper til 2053.

Men med den alvorlige energikrisen i Europa siden 2021 burde utvalget forstått at det må se på andre muligheter enn at Europa ikke trenger gass etter 2040. De siste årene har vi sett med egne øyne at energisikkerhet har et substansielt innhold. I fjor vinter døde 68.000 europeere av kulde, selv med levering av norsk gass. Et land setter seg i en farlig situasjon hvis det ikke kan stole på energileverandøren.

Jens Stoltenberg skrev i 2016 at klimamål ofte fastsettes på lang sikt, for eksempel tjue år. Når tiden begynner å nærme seg, og det viser seg vanskelig å nå dem, fastsettes i stedet noen enda vanskeligere klimamål, på enda lengre sikt. Dette utvalget er tro mot tradisjonen. I 2006 fikk vi en liknende utredning som denne. 2006-utredningen fastslo at det var fullt mulig å redusere norske utslipp med 50-80 prosent innen 2050. Elektrifisering av sokkelen, elbiler og storstilt bruk av biodrivstoff var blant de viktigste tiltakene.

Denne rapporten spenner buen mye høyere, med en reduksjon på minst 90 prosent, på kortere tid enn 2006-rapporten. Og Klimautvalget vil verken ha elektrifisering av sokkelen eller biodrivstoff. I tillegg skal kuttene gjøres uten bruk av kvoter. Alt dette gjør klimapolitikken dyrere enn den må være.

I tillegg til ekstremt kraftige kutt i norske utslipp, skal vi også finansiere utslippskutt i utlandet, uten at dette skal tas til inntekt i vårt utslippsregnskap. Utvalget vil at vi skal legge til rette for at norske skoger tar opp enda mer CO2 enn i dag, og det ønsker at Norge skal subsidiere CO2-fangst. Men dette skal heller ikke inntektsføres på det norske klimaregnskapet. Kanskje Klimautvalget ikke har diskutert kostnadene ved klimapolitikken fordi det uansett ikke er interessert i det?

Det produseres en god del utredninger i Norge hvert år. Noen av dem havner ufortjent i skuffen. Denne utredningen, som anbefaler et mye fattigere Norge og at Europa skal få enda dårligere energisikkerhet enn i dag, fortjener skuffen.

(En litt beskåret versjon ble publisert i Bergens Tidende 18. november 2023. Skrevet sammen med professor Espen Gaarder Haug.)

Foto: Equinor.