Energistatistikk for 2024: Mer av alt

Ifølge årets energirapport fra Energy Institute lar verdens energitransisjon vente på seg. Men Europa bruker stadig mindre energi.

Energy Institute, den beste kilden for internasjonal energistatistikk, publiserte sin årvisse oversikt denne uken. Excel-arket er en liten skattkiste for alle som er interessert i energi. Her er en høyst ubalansert oppsummering.

Skattene kommer dessverre i en litt annen form enn tidligere. Når man legger sammen energi fra fossile og ikke-fossile kilder, oppstår et problem: Hvis man skal produsere 1 kWh nyttig energi, for eksempel strøm, med fossile kilder, trengs olje, kull eller gass med anslagsvis 2,5 kWh brennverdi (også kalt primærenergi), siden 60 prosent av brennverdien går tapt i kraftverket eller motoren som energikilden brennes i.

Tradisjonelt har derfor Energy Institute, og tidligere oljeselskapet BP, multiplisert den faktiske produksjonen, eller primærenergien, av vannkraft, kjernekraft, sol- og vindkraft med 2,5 for å kompensere for varmetapet når de har lagt sammen ulike energikilder.

Nå har de sluttet med det. I stedet legges faktisk fornybar strømproduksjon sammen med primærenergien i fossile kilder. Energy Institute beskriver ikke denne endringen særlig godt. De har også gjort noe rart med kjernekraft-tallene, som har økt i stedet for falt. Som en konservativ sjel forsøker jeg derfor å presentere tallene på den tradisjonelle måten.

Verdens samlede energibruk økte med 2,1 prosent fra 2023 til 2024. Det er en ganske normal vekst. Det er noe raskere enn befolkningsveksten, som innebærer at mennesker i gjennomsnitt fikk tilgang til mer energi. Det er også noe saktere enn verdens økonomiske vekst, som innebærer at energieffektiviseringen fortsetter. Begge deler er gledelig. I 2024 var samlet energiforbruk 632 exajoule (regnet på min måte, og 592 regnet på Energy Institutes måte). Det tilsvarer 176.000 TWh, eller 15,1 milliarder tonn oljeekvivalenter. Energibruken per innbygger i verden var drøyt 21.000 kWh.

Hvordan går det med energiomstillingen?

Som nok er velkjent, er fossile energikilder ryggraden i verdens energitilgang. Ifølge Energi Institutes nye regnemetode utgjorde fossile energikilder 86,6 prosent av all primærenergi i verden i 2024, ned fra 87,0 prosent i 2023. Med den gamle regnemetoden, som jeg bruker her, var andelen fossil energi «bare» 80,8 prosent i fjor.

Olje er fremdeles menneskenes klart største energikilde, med 31 prosent. Kull og gass er begge rundt 25 prosent. De ikke-fossile kildene er til sammen nesten 20 prosent, eller under 13,4 prosent med den nye regnemåten til Energy Institute.

Men når det kommer til vekst i energibruk er sol- og vindkraft tydelig. Fra 2023 til 2024 økte bruken av fornybare kilder utenom vannkraft, dette er i hovedsak sol- og vindkraft, kraftig. Når jeg måler dette på gamlemåten, økte bruken av fornybare energikilder, inkludert vannkraft, med 1800 TWh. Ikke-fossile kilder økte med 2000 TWh, mens fossile til sammen økte med 2200 TWh.

Andelen fornybar energi tikker oppover. Vi opplever likevel ikke noen energi-transisjon foreløpig, men en energi-addisjon, hvor nye energikilder kommer til i tillegg til de gamle, som fremdeles vokser.

Addisjonen er særlig tydelig for fattigere land, som øker bruken av alle energiformer. For rike OECD-land samlet er økningen i oljeforbruk marginal, mens fallet i kull bare blir litt overgått av en økning i bruken av naturgass.

Mange fattige land øker oljeforbruket kraftig. Dette gjelder for eksempel India, Vietnam og Bangladesh. Et viktig unntak er Kina, hvor oljeforbruket falt med 1,2 prosent, eller 205.000 fat per dag. Dette fallet tilsvarer om lag oljeforbruket i Norge. Dermed kan det se ut til at Kina ikke vil passere amerikansk oljeforbruk noengang.

Dette henger naturligvis sammen med Kinas kraftige satsing på elektriske kjøretøyer. Denne satsingen er muligens dels motivert av landets lovnader om å redusere klimagassutslippene fra 2030. Enda mer motivert er nok Kina av å bli energiuavhengig av Midtøsten.

USA er fremdeles verdens klart største oljeprodusent, like stor som Saudi-Arabia, Iran og Irak til sammen.

Selv om Kina reduserte oljeforbruket, øker landets kullforbruk fortsatt. I 2024 brukte Kina kull tilsvarende 92 EJ eller 25.000 TWh. Det var 56 prosent av alt kullet som ble brukt i verden i fjor. En syvendedel av verdens samlede energibruk var kull i Kina. Kull utgjør litt over halvparten av Kinas totale energiforbruk.

Men i Europa har transisjonen definitivt startet. Her øker bruken av fornybare kilder, mens bruken av fossile kilder (og kjernekraft) har falt.

Bruken av olje, gass og kjernekraft har falt med mellom 20 og 30 prosent og kullkraft med 60 prosent siden 2006. Til gjengjeld har bruken av fornybare kilder, herunder vannkraft og biodrivstoff, blitt nesten tredoblet i samme periode.

Dessverre for Europa innebærer dette at bruken av fossile kilder (og kjernekraft) har falt betydelig mer enn bruken av fornybare kilder har økt. Dermed faller energitilgangen i Europa. Siden toppen i 2006 har samlet energibruk i EU falt med 15 prosent, eller nesten 3000 TWh. Samlet energibruk er på samme nivå som i 1976. Utviklingen er ganske uniform i EU, med unntak av Polen, som øker forbruket av både olje og gass. Begge deler er på rekordnivåer for landet.

EUs totale produksjon og forbruk av sol- og vindkraft i fjor var 2020 TWh, når jeg multipliserer primærenergien med 2,5. Norsk produksjon av olje og gass var til sammenlikning 2130 TWh. Det aller meste av dette eksporteres til Europa, inkludert Storbritannia. NVE-sjef Kjetil Lund skrev nylig i Aftenposten at Europa vil trenge norsk gass i mange tiår fremover, og det er gode grunner til å tro ham på det.

EUs totale strømproduksjon var ellers 2800 TWh i fjor (her har jeg ikke justert fornybare kilder). Det er 7 prosent lavere enn nivået i 2008, som var rekorden. For EU har vi dermed en energitransisjon, men også en energisubtraksjon. Kjernekraft og fornybar utgjorde 34 prosent av EUs totale energikonsum i fjor. I Kina, som ofte holdes frem som et klimapolitisk forbilde, stod fornybar og kjernekraft til sammen for 20 prosent av total energibruk.

Store områder i Afrika sør for Sahara har en gjennomsnittlig energibruk på 1000 kWh per person i året, og flere asiatiske land, blant annet Pakistan, har under 5000 kWh per person i året. Det er stor økonomiske ulikhet i disse landene, og dyp energifattigdom er fremdeles en brutal realitet for milliarder av mennesker. Ifølge dem som holder øye med FNs bærekraftsmål nummer 7 – Ren energi for alle (eller Affordable and Clean Energy som det heter på engelsk) – var fremgangen svak i 2023.

Å avvikle norsk energiproduksjon er fremdeles en dårlig ide.

Mer om sammenhengen mellom energitilgang og velstand i dette innlegget: