Jørgen Randers lurte Klassekampen også

Jørgen Randers fremholder Kina som en klimahelt. I realiteten produserer landet mindre fornybar energi og mye mer kullkraft enn de aller fleste vestlige land.

I et større intervju med Klassekampen lørdag 7. juni berømmer BI-professor Jørgen Randers Kina for landets innsats mot klimagassutslipp. «Til tross for forsøksvis satsing på fornybar energi i Vesten er det fortsatt ingen som kan sammenlikne seg med Kina,» som det påstås, av Klassekampen og Randers i fellesskap. Ifølge Randers skyldes dette særlig at myndighetene i vestlige demokratier ikke prioriterer klima, siden velgerne er så kortsiktige. I diktaturet Kina kan myndighetene se lengre frem.

Interessante påstander. Hva viser så data?

Ifølge Energy Institute, en autorativ kilde for energistatistikk, var 9 prosent av Kinas energiforbruk i 2023 sol- og vindkraft. Nesten like mye var vannkraft, mens kjernekraft utgjorde 2 prosent. Ikke-fossile energikilder utgjorde dermed snaut 20 prosent, mens fossile kilder stod for 80 prosent. Det er den samme fordelingen mellom fossile og ikke-fossile kilder i USA, og i verden totalt sett.

Norge og Island stiller i en egen klasse med under 30 prosent fossil energi. Dette skyldes i hovedsak all vår vannkraft, ikke vår klimapolitikk. I EU utgjorde sol- og vindkraft 17 prosent, vannkraft 5 og kjernekraft 10 prosent i 2023. Fossile kilder stod for 68 prosent. Målt på denne måten har med andre ord ikke Vesten, og særlig ikke Europa, noe å skamme seg over, tvert imot.

Hva med omfanget av sol- og vindkraftproduksjonen i de ulike områdene?

Kina har økt sin produksjon av begge deler kraftig de siste årene, og i 2023 produserte landet til sammen drøyt 1400 TWh med sol- og vindkraft. Ingen andre land produserer like mye, så her har Randers et poeng. Hvis vi i stedet måler per innbygger, som kanskje er mer relevant, nyanseres også dette bildet.

Kina produserte litt mer enn 1000 kWh med sol- og vindenergi per innbygger i 2023, hvor nesten to tredjedeler var vind. Demokratiske Tyskland produserte nesten 2500 kWh per innbygger. EU under ett lå på 1500 kWh per innbygger. Av åpenbare grunner har ikke Norge særlig med solproduksjon, men vindkraften vår utgjør 2500 kWh per innbygger, altså betydelig mer enn Tysklands og fire ganger så mye som Kina. De fleste landene i Vest-Europa har betydelig større produksjon av fornybar kraft enn Kina. USA har dobbelt så høy produksjon. Det er med andre ord mange vestlige land som kan sammenlikne seg med Kina når det kommer til fornybar energi.

I intervjuet slås det fast at Kina «fortsatt brenner kull». Det stemmer. I 2024 stod kull for rett over halvparten av Kinas energibruk. Kina stod alene for 58 prosent av verdens kullbrenning, så på dette området er det ingen land som kan sammenlikne seg med Kina. Landet er en viktig grunn til at verdens forbruk av kull fortsatt stiger.

På grunn av alt kullet stiger også kinesiske utslipp fortsatt. Landet står nå for om lag 30 prosent av verdens samlede utslipp. Også på dette området er kanskje utslipp per innbygger mest relevant. Kinas utslipp av CO2 var i 2023 om lag 8 tonn per innbygger. Det er litt høyere enn Norge, og 50 prosent høyere enn EU. I Europa har utslippene falt i mange år.

Demokratiske land, og særlig europeiske, har både mer fornybar energi og lavere utslipp enn Kina, og utslippene faller i stedet for å stige. Er sammenhengen er den motsatte av hva Randers påstår i Klassekampen: Kanskje europeiske land prioriterer klimapolitikk nettopp fordi de er demokratiske?

(Publisert i Klassekampen onsdag 11. juni 2025.)

For flere kommentarer om Jørgen Randers’ påstander, se denne i Minerva fra 2023 (krever abonnement) og denne blogposten i forrige uke: