Norsk olje gir oss trygghet fra naturen – og fra Russland

Det er langt fra sikkert at en optimal global klimapolitikk ville gitt oss mindre olje i verden. Og en ensidig norsk kutt er helt sikkert både dyrt og farlig.

Professor Knut Einar Rosendahl skrev forleden en respons på min kronikk i Aftenposten, hvor jeg skrev om den store betydningen tilgang på fossil energi har hatt og fortsatt har for menneskelig velferd. Avisen tok dessverre ikke inn innlegget hans, men det ligger på sosiale medier som Bluesky. Her er mitt svar.

Bruk av fossil energi bidrar utvilsomt til klimaendringer. Disse har mange problemer, som havnivåstigning, kraftigere nedbør og flere hetebølger.

Bruk av energi bidrar også til å løse mange problemer, og ofte på de samme områdene. Tilgang på mye billig energi, som for alle praktiske formål betyr mye fossil energi, bidrar til at mennesker kan beskytte seg mot naturens luner, enten det er høyvann, elveflommer eller ved å gi strøm til aircondition. Det beskytter også mot uår i landbruket ved at samfunn kan importere mat fra andre steder, mot kulde og mot en drøss andre små og store trusler, som menneskene er utsatt for fra naturens side.

Økt bruk av fossil energi henger slik sammen med en dramatisk velstandsvekst over veldig mye av verden de siste tiårene. Denne veksten gir seg selvsagt utslag i høyere BNP per innbygger, men også i store forbedringer i for eksempel barnedødeligheten i verden, som har falt fra 50 prosent i 1800, til 5 prosent i dag, og 0,5 prosent i de rikeste landene.

Så vidt jeg forstår medgir Rosendahl at bruk av fossil energi har bidratt vesentlig til denne store velstandsveksten, så langt. Nå er vi imidlertid i en helt annen situasjon, påstår han, siden vi har «langt større mulighet til å ta i bruk ikke-fossil energi og å produsere varer og tjenester mer effektivt». Dette stemmer på sett og vis. Prisen på både batterier og solceller har falt kraftig, og faller fremdeles. Bruken av fornybare energikilder øker raskt. Men den øker ikke like raskt som bruken av energi. Derfor stiger fremdeles verdens oljeforbruk. Også i land som har de beste forutsetningene for å bruke solenergi, og også de sterkeste insentivene for å ikke importere olje, som India, øker bruken av olje.

Det reflekterer til dels at olje er den energikilden som er vanskeligst å erstatte med fornybare kilder. Men også bruken av kull var rekordhøy i fjor. Det indikerer at ikke-fossile energikilder på mange områder er mindre effektive enn fossile kilder til å støtte produksjon av varer og tjenester.

Derfor er det gode grunner til å vente at verdens oljeetterspørsel fortsatt vil være høy i mange år. I alle fall er det ingen grunn til å tro at den vil falle på langt nær like raskt som norsk oljeproduksjon, som er ventet å bli mer enn halvert innen 2050.

Et forbud mot å utnytte kommersielle norske oljeressurser vil dermed føre til at andre oljeeksporterende land blir rikere. Verdens to største nettoeksportører er Saudi-Arabia og Russland. Politiske tiltak for å redusere norsk utvinning vil med andre ord gjøre Russland rikere.

(Det gjør også Norge fattigere. Rosendahl mener at det bare vil gjøre Norge litt fattigere. Det er ikke godt å vite, og analysen han viser til går av en eller annen grunn bare frem til 2050, men et slikt tiltak gjør helt sikkert Norge fattigere. Den nevner heller ikke Russland.)

Grunnen til at Rosendahl likevel vil begrense norsk utvinning er at han mener verden produserer for mye olje. Til grunn for dette peker han på at verden styrer mot en høyere oppvarming enn målene i Paris-avtalen. Her avtalte landene som kjent et mål om å begrense oppvarmingen til under 2 grader, og helst ned mot 1,5 grader. Nå ligger det an til godt over 2 grader.

Et viktig spørsmål er om dette målet er formålstjenlig. Gitt at klimaendringene er skadelige, og klimapolitikk også er det: Hvilken kombinasjon minimerer skadene?

William Nordhaus, en av de første som bekymret seg for global oppvarming på grunn av bruk av fossil energi, mente i 2018 at en politikk som siktet mot en oppvarming på rett over 3 grader i 2100 var «optimal». Og selv denne beregningen var basert på ganske optimistiske forutsetninger om samarbeidet mellom land. Vanskeligere samarbeid gjør at «optimal» temperaturøkning er høyere.

Figur: Plansje hentet fra Nordhaus’ nobel-foredrag.

Nå er det store usikkerheter i disse beregningene, ikke minst om hvor store og hvilke klimaendringer en gitt CO2-mengde i atmosfæren vil føre til, og hvordan også hvordan en gitt klimaendring vil ramme menneskelige samfunn. Denne usikkerheten er i seg selv en grunn til å ha strengere klimapolitikk, i verden.

Burde så Norge begrenset vår oljeutvinning hvis 2 grader skulle være et mer optimalt nivå på oppvarmingen, hensyntatt risikoer?

Nei.

For det første fordi olje er den fossile energikilden som er vanskeligst å erstatte med andre kilder. Energitettheten og billig lagring gjør olje ekstremt hensiktsmessig til alle slags mobile maskiner, fra personbiler til lasteskip.

For det andre er det utslippene per energienhet fra olje bare halvparten av kull. Dermed er utslippene fra kull høyere enn fra olje, selv om olje er den største energikilden i verden.

Det er stor enighet blant økonomer om at den aller beste klimapolitikken som tenkes kunne ville være en avgift på utslipp, og aller helst den samme avgiften på alle utslipp. En slik avgift vil dermed særlig presse ut kull, som også er lettere å erstatte.

For det tredje er oljeproduksjonen manipulert av Opec+, hvor blant annet Russland er. Denne manipulasjonen skyldes selvsagt ikke hensyn til klimaet, men til oljeprisen og dermed inntektene til medlemslandene. Ikke desto mindre fører denne manipulasjonen til lavere oljeutvinning og høyere priser.

Selv om jeg er ganske sikker på at verden samlet sett helst burde hatt strengere klimapolitikk enn den har i dag, er jeg slett ikke sikker på om en optimal klima- og oljepolitikk ville ført til lavere oljeutvinning enn i dag.

Det er mye usikkert om klimapolitikken. Det som er helt sikkert, er at Russland blir rikere hvis Norge begrenser vår utvinning. Norsk utvinning er allerede begrenset, blant annet med høye CO2-priser, pålegg om elektrifisering og høye offentlige avkastningskrav. Å begrense den ytterligere vil skade både oss selv, alle verdens energiimportører og alle Russlands naboland.